Hei bloggen

Alle trender og fenomener kommer jo tilbake igjen. Flaks for meg, siden jeg i en lengre periode nå har gått å grublet på å begynne å blogge igjen. For alt kommer tilbake, sies det. Også skinnyjeans, ankelsokker, tribaltatoveringer og røyking. Noe som jo er spennende i seg selv. For at en trend skal oppstå, blomstre, bli syk og til slutt dø - for så å gjenoppstå fra de døde som Jesus på første påskedag (ikke tenk på det, jeg kan min Bibelhistorie - neida, jeg skrev først «langfredag») - så tar det ifølge Internett omtrent 20 år. Det gir mening, og det er derfor vi nå ser at trender som herjet på tidlig 2000-tall, igjen er tilbake i full blomst. Og apropos tidlig 2000-tall, la meg tillate meg et sidespor; hvorfor har ikke det norske språket et eget ord for «naughties», altså engelskkvinnenes (feminisering av språket her altså, IKKE ALT ER MENN) sin betegnelse av perioden fra 2000-2010? Bare spør. For naughties er akkurat det det var. Skittent og gøy.

Samme det, tilbake til poenget. Se på HBO-supersuksessen Euphoria og det generelle motebildet som bevis. Når jeg ser dagens ungdommer ser jeg meg selv og vennene mine (kan noen sende meg et kamferdrops, takk?). Det tidlige 2000-tallet står nå for noen av nåtidens absolutt største trender. Det eneste som mangler er at løvbiff blir nasjonalrett på fredager igjen (la det skje). Det handler nemlig ikke bare om klær; verdier, væremåter og den generelle kulturen innhenter seg selv som regel etter 20 år. Altså grunntonen for hvert tiår er ny siden verden forandrer seg (og går til helvete), men flere av trendene som herjet for to tiår siden, blir etter hvert kule igjen. Det vet ikke de som står midt i det selvfølgelig - og derfor så føler de seg både unike, banebrytende og ekstremt kule fordi de tror at de har skjønt noe ingen andre har skjønt for dem. Vært der selv. Det samtidig som de (vi) gamle humrer og tenker: Sett det før. Sjarmerende.

Det er med andre ord bare å legge buksene du aldri mer vil se igjen til lagring. Om du selv ikke vil bruke dem igjen, vil noen sikkert betale en formue om tjue år. Vintage er jo som kjent usmakelig dyrt, alt i jakten på å føle oss unike. For alt vi i perioder er overbevist om at er et tilbakelagt kapittel, noe vi skjemmes over og unnskylder med at må ha oppstått enten på grunn av manglende kunnskap eller et kollektivt estetisk underskudd; snart skraper det på døra vår igjen. Klar til å slippes fri og for å minne deg om gamle synder. 

Da gjelder vel det for blogg også da, ELLER? Håper det. Det er i alle fall rundt 20 år siden flere av de største bloggerne begynte å skrive dagbøker og tanker for så å sende det ut på Internett til folks begeistring og dommedagsprofetier. (Samme år som Facebook i stillhet ble lansert i et studierom på Harvard, for øvrig). I 2004 ble «blog» kåret til årets nyord av Merriam-Webster, og i motsetning til den rosa beautybølgen som tok over bloggingen noen år senere, var det i starten selvfølgelig guttas lekegrind. Andrew Sullivan var ledende internasjonalt, mens i Norge var kvinnen med hviskestemme, lingardiner og generell perfeksjon - Camilla Pihl - den største. Rip «Girlfriend» - altså bloggen til Pihl. 

De fleste, også Pihl, har lagt ned bloggen for å snu kameraet mot seg på Instagram, TikTok og Snapchat (mer om det senere). Vi har fremdeles noen standhaftige igjen som bruker bloggen som sekundærplattform, men blogging som fenomen har i flere år vært ribbet som en flådd høne. Så nå er det kanskje på tide å gjøre det artig igjen, da? Jo, la bloggspøkelset gjennoppstå! Jeg har selv begynt å følge noen bloggere i det siste, forfatter og New Yorks egen badgirl Cat Marnell, blant andre. Men - både Marnels «Beautyshambles»-blogg og de fleste andre gjemmer seg bak betalingsmurcr på plattformer som Patreon og Substack. Det å kreve betaling for at folk skal lese blogg går kanskje hvis du er et internasjonalt navn, IKKE hvis du er en avdanka nordmann svært få bryr seg om. Poenget er uansett at jeg liker å skrive og at jeg har lyst til å mene, fortelle eller tipse om ting fra tid til annen. Men, jeg er for ukul, gammel og lat til å sette meg ned, trykke record og snakke, snakke, snakke på sosiale medier. Og samtidig; jeg savner ting med litt innhold. Det var delvis også derfor jeg startet intervjupodcasten min «MORTEN», noe som i utgangspunktet er en alt for lang podcast som sikkert kunne blitt klippet ned til halvparten. Men jeg nekter. For jeg vil bruke litt tid på ting. Og jada, noen rister sikkert på hodet og tenker «sure thing, gamla» av at jeg skriver dette. Samma det.

Og nå høres jeg sikkert både selvgod og irriterende ut. «Så opptatt av innhold jeg, da». God start. Poenget er: jeg liker å skrive. Så siden det å skrive bok er som å sitte i et torturkammer, aviskommentarer er for pretensiøst (og dessuten gjør det umulig å skifte mening etterpå), Facebook kun er for halvrastisike hjemmekronikker og Instagram generelt ikke fungerer til noenting, så er vi her. Velkommen til min blogg. Til første påskedag.