Sinna Vogue-redaktør, genial Inti og en dritbra visning

I går - akkurat idet folk var i ferd med å avslutte arbeidsdagen - gikk jeg på handicaptoalettet på kontoret for å skifte fra slitne jeans og en sliten airism t-skjorte fra Uniqlo (lifehack!) over til et antrekk bestående av brautende pensko fra Balenciaga, en rynkete dressbukse i silke og et rosa UFF-silkeskjerf som egentlig passer best til en 80-åring. Og for å krone det noe haltende verket: En maksimalistisk bikerskinnjakke fra «Envelope 1976». Grunnen til antrekkskiftet var at jeg skulle på visningen til sistnevnte på Oslo Runway, altså moteuken i Oslo. Også kjent som den litt mindre og dysfunksjonelle søstera til moteuken i København. Jeg var flau, jeg følte at jeg var i full motedrag på et kontor som består i all hovedsak av journalister i jordfarger fra topp til tå, så jeg festa airpodsene i ørene, satte på rotasjon på en spilleliste og sprang mot Kulturkirken Jakob hvor visningen skulle være. Etter å ha kommet frem, virket det som at de fleste fikk et mini-mentalt sammenbrudd. Grunnen var at ingen visste hvor de skulle sitte (det fantes verken en oversikt eller noen som plasserte gjestene) og de fleste (som ikke måtte stå), hadde navnelapper på en stol skrevet i utydelig løkkeskrift. Ingen ville fremstå som narsissister - selv om samtlige som var der er nettopp det, meg selv inkludert - så da begynte man i ren høflighet å lete etter navnet sitt på stoler fra bakerste benk og nedover - alt i håp om å være så nære catwalken som mulig. Jeg landet på andre rad, godt fornøyd med det. Klipp til at jeg ble spurt om å flytte meg til første rad, fordi «noen hadde avlyst i siste liten». Jeg flyttet meg frem, så der satt jeg da, omringet av velkledde moteinfluencere, kjendiser og redaktører. Rett overfor meg satt den noe overtydelige Anna Wintour-parodien, Vogue Skandinavia-redaktør Martina Bonnier, iført dempet luksusdesign (quite luxury, der altså) og inne-solbriller, mens hun irritert klaget over noe som jeg dessverre ikke klarte å overhøre hva var - og det selv om jeg spisset ørene og prøvde så godt jeg kunne. Klagestormen fra redaktøren ble uansett sendt i retning av hennes like velkledde assistent, og det samtidig som de begge hamret irritert løs på telefonen. Noe var feil, det ville hun at alle skulle skjønne. Jeg lo. Solbrillene, antrekket og fraværet på livsglede gjorde at det så ut som at Bonnier levde sitt liv etter en slags «The devil wears prada»-manual. Var det fordi showet var 30 minutter forsinket, at hun var så sur? Akkurat da visningens mektigste redaktør så ut til å eksplodere, ble lysene dimmet, musikken satt på og modellene sendt nedover catwalken. Phu!

Fra første sekund var det ganske så tydelig hvor klesmerket hadde hentet sin visuelle inspirasjon fra. Nemlig John Gallianos «Haute couture SS 24, Maison Margiela». En visning fra januar i år som allerede har gått ned i historiebøkene som en av de aller beste i motehistorien - på lik linje med mange av de ekstravagante og sjokkerende visningene til Alexander McQueen (SS 1999, der en modell fikk spraylakkert kjolen på seg på catwalken, for å nevne den beste). Dette var derimot en tid da motebransjen fremdeles hadde penger og mot nok til å sjokkere og ikke bare desperat prøve å please massene som den ofte gjør i 2024. Det gjør at mye om motebransjen fremstår som kjedelig, tannløs og generisk. Ikke hos Margiela - og ikke hos Envelope1976. Kirkelokalet i går ga samme sakrale Margiela-følelse som Galliano klarte å mane frem; musikken var lik og de gotiske elementene med sorte slør, nakne kropper og modellenes røffe gange var også på plass. Margiela-inspirasjonen er på ingen måte en dum sti å følge; selv skrek jeg av glede da jeg så visningen i vinter og har sett den på YouTube kanskje ti ganger. Men inspirasjonen var ikke overtydelig; dessuten tror jeg - uten å undervurdere dem som var der - at så mange har sett den heller. Kanskje hadde det til og med blitt hakket bedre om hun stjal flere elementer; Margiela-visningen fra Paris i januar startet i motsetning til Envelope med ene gåsehudfremkallende sangoppvisning fra modell og sanger Lucky Lowe. Det hadde ikke vært feil å ha noen til å synge live der i går heller, akustikken inne i Jakobskirken hadde uten tvil tilført visningen desto mer mystikk og kraft. Men - i motsetning til store luksusvarehus er det selvsagt måte på hvor langt budsjettet rekker. Noe designet var også likt Margielas: Nakenkjolene, de sorte slørene (håper det selges og at det ikke bare var et stylingelement) og androgyne herreklær i skinn. Men i motsetning til Margiela hvor man så nakenkjoler der modellenes kjønnshår fikk god plassering, gangen til modellene var så brutal at det føltes som å være i et teater- så var Envelopes visning hakket mer tilkneppet og skandinavisk. Smart, sikkert, men det hadde ikke vært feil om hun satte i et ekstra gir, tenkte jeg på mens jeg satt der. 

Det totale deisgnet til Envelope1976 er på ingen måte i Margiela-land, selv om noe er likt. Hvis man skal dra noen referanser til internasjonale designhus ligger det tettere opp til YSLs mer klassiske, rene design - og det med elementer av sex, rock`n`roll og mystikk. Og det er fint , for da blir det klassisk uten å være kjedelig. Klærne til Envelope1976 kan brukes av tilknappede Frognerfruer, men også av eksentriske kunstnersjeler. Det er elegant, tidløst men også ganske rått. Da jeg satt der tenkte jeg at det var i de klassiske Envelope1976-designene - altså de enkle silkekjolene - som er de sterkeste kortene til merket. Noen av de sorte og hvite helt enkle kjolene sitter som et skudd på kroppene til modellene, og ser ut som de kan brukes både på Slottet og på byen. Eller begge deler, som noen jo gjør. Det er altså så fint. Noen av kjolene hadde åpen rygg, andre splitt, noen med lange armer og en utskjæring foran. I tillegg viste de frem nakenkjoler og en naken-jumpsuit, hvor modellene var stylet med lange, dramatiske slør. VELDIG gøy altså. Envelope er en kjendis- og influencerfavoritt, og det er dette - altså nakenkjolene og jumpsuitene - som norske influencere og kjendiser bør låne til de fremtidige rød løperne, Gullruten og andre store tilstelninger. Men jeg tviler på at de tør. Da snakker jeg ikke om ekshibisjonistiske reality-deltagere, men kule damer med interesse for mote. Ane Dahl Torp, Jenny Skavlan, Ine Wilmann er tre damer som alle eid det der. De tettsittende viskosekjolene er også superfine, men mer vanlige. En modell med en maksimalistisk fuskepels i hvitt og et stort skinnbelte var også et høydepunkt. 

Av mye som er bra med Envelope1976 så er det at de satser på androgyn og eksentrisk herredesign - noe man også ser ledestjerner i internasjonale motehus gjør mer og mer av. Før visningen sa jeg at «jeg vedder på at hun har en stretchkjole for menn», nettopp fordi YSl hadde en lignende i fjor. Jeg tok som jeg ofte gjør feil. Men det var mye fint likevel. Av herreplaggene har jeg lyst på det sorte skinnskjørtet (udødeliggjort av Lucas Braathen på Lindmo), en gjennomsiktig oversized strikkagenser og en lang, sort skinnfrakk (i et skinnmateriale så lett at det kunne vært i en sommerkolleksjon). Unisex-dressene er også fine; problemet er bare at de ikke er store nok. Det faller midt imellom, og ser kule ut på en person som er maks 185 centimeter og er glad i å droppe middagen med jevne mellomrom. Det er lov å håpe på at de lages i større størrelser. 

Modellcastingen er terningkast 9 av 10. Altså nesten perfekt. De fleste hudfarger er representert og modellene består i all hovedsak av profesjonelle og ekstremt gode modeller. Det som kunne vært bedre er jo at det ikke finnes en modell med former på catwalken. Det kan være fordi Envelope-designet ofte er best for folk som ja - ikke har former - men både viskosekjolene og noen av de kjedelige kashmir-innslagene kunne hatt modeller med litt større vingeslag. Rent bortsett fra det - er det som det meste annet helt vilt bra. Hun har også - heldigvis - noen kjente fjes på catwalken, som alltid gir moteshow det lille ekstra. Men, dette er et kunststykke. Man kan fort havne i harryland ved å caste kjente ansikt på den rød løperen (hei «Moods of Norway» og «Daae»), men så kan det også være noe som gjør det mye kulere og eksklusivt. Celine Aagard, som er kreativ sjef i merket, gjør det helt riktig. Tidligere modell Isabel Ødegård (som fikk det verste antrekket, dessverre), Gustav Witzøe (som var så kjekk men så ut til å kjede seg ihjel) og modellene Kristine Ullebø og Inti Wang tilførte det lille ekstra. Inti, som har gått all verdens catwalker - deriblant den første haute couture-visningen til Balenciaga på 50 år (!) godt plassert mellom Nicole Kidman og Kim Kardashian, er i en egen klasse. Ikke bare der, men internasjonalt. Umenneskelig nesten. Han har alt en supermodell trenger: Gangen, utseendet, tilstedeværelse og sin helt unike kulhet. Han kan shapeskifte mellom det totalt androgyne og eklektiske - til i går å være maskulin, rå og sexy. Å kalle det han gjør i verdensklasse er ikke å overdrive. Alle hatter av osv. 

Konklusjonen er at det rett og slett var en ekstremt solid visning - og at merket som jeg har elsket å følge (og bruke) er i sitt livs beste form. Bortsett fra at modellene kunne bestått av en eller to som spiste dobbelporsjon til middag, så er det et svakt ledd: Tyllskjørtene med matchende overdel( eller, var det en kjole?). Det var uansett ikke særlig fint. Det så heller ikke særlig bra ut på noen av de smellvakre modellene. Enten burde de vært MiuMiu-små eller Balenciaga-gigantiske - men dette var noe midt imellom. Men: en visning blir kjedelig om alt er perfekt. Rent bortsett fra det er det i alle fall ingen tvil at Envelope1976 leverte en visning som beviser at dette er noe av det bedre Norge har på designfronten. Ikke er det masseprodusert og basic - men heller ikke utilgjengelig og for spesielt. Det er noe for alle - uten å bli kjedelig. Rent estetisk lener det seg mot YSL og filosofisk mot Vivienne Westwoods «buy less crap»-holdning. Sexy - men snilt for kloden. Det er ikke feil. Girer merket opp et ekstra hakk til og lager det hakket strammere, vassere og større, ja, da kan alt skje. Det var gøy å være norsk på Envelope-visning. Nå skal jeg kjøpe meg et skinnskjørt.