Man trenger ikke lage Reels om Gaza

Foto: @darfotografi

På lørdag karret jeg meg ned til Youngstorget for å vise solidaritet med barna i Gaza - som i motsetning til norske barn og ungdommer ikke får begynne på skolen - på grunn av folkemordet igangsatt av Benjamin Netanyahu. 40.000 menneskeliv er gått tapt og skoler og klasserom som har blitt brukt som tilfluktssted for livredde palestinere, er bomba sønder og sammen. Det er så jævlig og hjerteskjærende at man knapt har ord mer.

Da jeg gikk tur med Olaf (hunden min, som jeg forresten har et forstyrret forhold til, kaller han «sønnen min» og tror han er et menneske osv) i dag morges, møtte jeg på barn og foreldre overalt. Jeg skrek «lykke til!» (hørtes sikkert gal ut) mens jeg gikk forbi og samtlige som alle takket og lo tilbake mens de strenet bortover mot skolene her på Nordstrand. De var ekstra fine i klærne, ekstra blide og ryggsekkene var enten blankpolerte eller nye av året. Mot slutten av turen var jeg også innom for å gi stedatteren min en klem i skolegården, og hun var tydelig spent og ekstra søt med selvsagt fransk manikyr og øyne som glitret av forventning. Hun gleda seg ekstra til å få fadderbarnet sitt i dag. Og det var så fint. Og det er så trist å tenke på at dette er så langt fra realiteten som det er mulig å komme for palestinske barn, som ikke bare ikke får starte på skolen, men hver dag risikerer å bli skadet, drept og utryddet. Fyfaen.

Jeg har vært på demonstrasjon der før, og selv om det absolutt er viktig og fint med aktivisme på sosiale medier, er det noe helt annet å være tilstede på et fysisk arrangement, hvor man sammen tar avstand, lytter, skriker og kanskje også gråter litt. Barn og voksne, unge og gamle. Det selges palestinaskjerf og pins med slagord og man skriker «fritt Palestina» så det runger over hele byen sammen.

Det var alle slags folk der - og flere tusen var på plass denne lørdagen. Jeg dro alene, men, jeg fikk meg noen nye venner jeg sto sammen med. Det er dette som er viktig, tenkte jeg, da. Engasjement på sosiale medier er viktig, men, å møte opp fysisk sammen med andre er noe helt annet. Apropos det: Jeg lo så godt for en stund siden, da en kollega av meg plutselig ble livredd fordi hen var redd for å bli oppfattet som for passiv og lite aktiv rundt folkemordet. Jeg ba hen roe seg og påpekte at det ikke var noe å stresset over; senest dagen før hadde hen lagt ut noe om det som foregikk. Men det hjalp ikke, for den dagen hadde han lest at at en kjendis-lege hadde sagt at «stories ikke holdt», men etterspurte «Reels fra kjendiser». Da lo jeg godt, fordi det der og da var noe komisk over at kjendis-reels, var det avgjørende rundt hva som var ekte og ikke nør det kom til engasjement. Så etter det har jeg uansett hva vi har snakket om, tullet og sagt: MEN HAR DU LAGD REELS. 

Det er viktig å bruke stemmen sin. Men - det er kanskje noe usjarmerende at andre skal diktere hva som er riktig og ikke når det kommer til engasjement. Folk er forskjellige. Engasjement er forskjellig. Kanskje donerer noen tusenvis av kroner, går i tog og gråter seg i søvn hver natt, og det uten å lage Reels. Jeg så folk på demonstrasjonen på lørdag som jeg har sett tusen ganger før, og som jeg vet bruker mye av tiden og engasjementet sitt til å engasjere seg mot krigen i Gaza. Men som ikke nødvendigvis bruker sine sosiale medier til det. En av dem er moteinfluencer - og poster om vintage og høye hæler til hundretusenvis daglig. På privaten er hun superengasjert og bruker mye av tiden og engasjementet sitt rundt det som foregår i Gaza. Og det tenker jeg er fint. Kanskje ikke høye hæler og folkemord trenger å blandes sammen på egne kanaler. Det går helt fint å vise solidaritet på andre måter enn ved å lage Reels.

Sosiale medier er for mange staffasje og karriere, mens det ekte livet skjer utenfor Internett. Og er det ikke hva du gjør der som betyr noe da? Jeg sier ikke at folk IKKE skal poste på sosiale medier. Jeg er dønn avhengig av internett-aktivistene for å holde meg oppdatert, og poster selv en del om Palestina, homokamp og annet som engasjerer meg. Og er veldig takknemlig for alle som daglig viser oss hva som foregår av urett og faenskap. Men alle trenger ikke å gjøre det. Det viktigste er å gjøre noe, vi kan ikke sitte stille å se på det som foregår. Hvordan man velger å bråke, får være opp til hver enkelt. Dersom man av en eller annen grunn ikke bruker sine blankpolerte sosiale medier til akkurat det, er det kanskje helt ok. Så lenge man gjør noe.

Fritt Palestina nå. Og la oss tenke litt ekstra på de palestinske barna i dag. Og kom deg på demonstrasjon neste gang du har mulighet. Det er viktig. Og det gjør godt. Og sammen er vi sterkere.