Good girl gone bad 

I forrige ukes episode av min egen podcast «Harm & Hegseth» spurte jeg den andre halvdelen av podcastgruppa - den noe yngre og hakket mer vittige Vegard Harm - om å forklare meg hva som var greia med Blake Lively. Grunnen til at jeg spurte er fordi Vegard er 10 år yngre enn meg, og hver gang jeg har lest om henne har jeg alltid tenkt at det er noe jeg sikkert ikke skjønner. Mens alle omtaler henne som «den siste store filmstjernen» («Vogue» sin septemberutgave i år), IT-girl og moteikon, så har ikke jeg klart å synes at hun virker særlig interessant, pen i tøyet eller talentfull. Uten at jeg har vært særlig stolt av det. Det er sikkert noen filmer jeg ikke har sett, noe jeg ikke har skjønt og i tillegg så er jeg nok for gammel, har jeg konkludert med, og satt to streker under svaret på min manglende Blake Lively-fascinasjon. 

Dette var riktignok før kontroversene som har herjet den siste uka, det hele utløst av den norske kjendisjournalisten Kjersti Flaa. Hun re-publiserte et gammelt intervju med Lively i forbindelse med lanseringen av Woody Allen (!)-filmen Cafe Society, der Lively oppførte seg som en slem tenåringsjente i full galopp. Intervjuer Flaa prøvde å sette i gang samtalen med å gratulere den da gravide skuespilleren med «kulen på magen», noe som resulterte i at hun responderte med å kaste et frekt blikk tilbake å si «gratulerer med din kul på magen» - og det til en intervjuer som på ingen måte var gravid. Siden filmen er et kostymedrama på nivå med Downton Abbey spurte Flaa naturlig om hvordan det var å bruke alle de historiske klærne, noe Lively responederte med å få intervjueren til å fremstå som en eitrende anti-feminist som mente kvinner kun var kapable til å snakke om søm og skjørtelengder. «Jeg lurer på om hun spør mennene om det samme», sa hun frekt til medskuespiller Parker Posey, mens hun himlet med øynene. (Interessant nok har ingen nevnt det problematiske i at Lively flere ganger har sagt at Woody Allen - som jo giftet seg med sin egen adoptiv-datter - er «very empowering», men samme det). Journalisten har vært på sin egen Eras-tour i de største amerikanske mediehusene den siste uken, der hun velvillig forteller om hvor krenket hun fremdeles er og hvor innmari vanskelig opplevelsen var for henne. Frekke kjendiser tærer tydeligvis på.

Blake Lively er problematisk av mange grunner, og intervjuet til journalist Kjersti Flaa kaster vann på heksemølla. Men hvorfor har nå en hel verden bestemt seg for å bli Blake Lively-motstandere? Først og fremst fordi hun er irriterende, er min mistanke. Og det av mange grunner. Suksess i seg selv gjør at vi blir grønne av misunnelse - og Livelys bølgefønede meritter gjør selv den fremste stoiker småkriblende av misunnelse. Vi elsker å hate kjendiser. Men det kan ikke bortforklares så enkelt. For kanskje er det sant som min podcast-kollega Vegard Harm sa: Hun er kanskje egentlig ikke så talentfull, og akkurat i hennes tilfelle handler det om å være på rett sted til rett tid, og siktet til hovedrollen hun fikk som Serena van der Woodsen i «Gossip Girl». Det er ikke et dumt poeng - og det er heller ikke Livelys skyld. Blake Lively-hypen oppsto nemlig i kjølvannet av «Sex og Singelliv»-fenomenet. Spørsmålet «Hvem er den nye Carrie?» var en like gjentagende klisje blant amerikanske journalister som det i Norge var at vi kalte alt som hadde ung puls og litt annen rytme for «Det nye SKAM!», uten at det på noen måte stemte. Og med Manhattan-dramaet «Gossip Girl» prøvde stylist Eric Daman å følge «Sex og Singelliv»-stylist Patricia Fields suksess, med å skape en ny IT-girl med eklektisk og svindyr styling. I tillegg var Lively i likhet med Sarah Jessica Parker (Carrie)og en «jordnær» og smellvakker skuespiller. Det fungerte. Amerika fikk hvilepuls for «her var den nye Carrie». Problemet var bare at det ikke var det samme - på noen som helst måte. Sex og Singelliv er en kulturell markør som har forandret og utvidet kvinners posisjon i samfunnet, og i tillegg er Sarah Jessica Parker en god skuespiller. Gossip Girl var et artig sladredrama, uten historisk relevans - og Lively en helt passe skuespiller. Men det snakket vi ikke om nå som «den nye Carrie» var her.

Livelys største problem deler hun derimot med Carries egen Sarah Jessica Parker: Hun har i alle år vært manisk opptatt av å fremstille seg selv som så innmari korrekt, riktig og jordnær. Og det til et nærmest parodisk nivå. «Jeg har ingen stylist», «gift deg med bestevennen din», «jeg drikker aldri», «det indre er det som betyr noe!» og lista fortsetter. I psykologien finnes det en egen forklaring på hva som skjer når store kjendisnavn prøver å være «arbeiderklasse» og veldig nedpå og «som alle andre»: Prøver de for hardt å være det ene i offentligheten, så svinger den egentlige oppfatningen og pendelen i motsatt retning. Det blir elitistisk og krampaktig. Vi gjennomskuer det. Lively er trebarnsmor og kjæreste med skuespiller Ryan Reynolds. Og godt plassert i girlsquaden til en annen kjendis som desperat prøver å fremstå «folkelig og vanlig»: Taylor Swift. Det sammen med blant andre supermodell Gigi Hadid. Det hjelper nok heller ikke på oppfatningen. Kjendiser tror at det å bli sett i gruppe fremstår som kult og mytisk, sannheten er at det fremstår kaldt, stilisert og noen ganger provoserende. Legg til at hun og kjæresten Ryan Reynolds «erter» og «mobber» hverandre på sosiale medier og i alle intervjuer de gjør - godt kombinert med faste utsagn om at «kjæresten min er min aller beste venn» - ja, da er det bare å finne frem ritzkjeks-pakken og en flaske cola for å døyve kvalmen. 

Bærebjelken i Lively-motstanden som nå brer seg er oppførselen hennes i intervju-turneen for storfilmen «It ends with us» - der hun har hovedrollen. Flere mener hun har vært iskald og urimelig med produsent med medskuespiller Justin Baldoni, og selv tatt æren for flere av filmens kunstneriske grep og gitt han skylden for det som ikke er så bra. Hun svarer også både frekt og hovent på spørsmål om kvinnevold (seriens tema), noe som har fått folk til å eksplodere. At hun lanserer sine egne hårprodukter samtidig, gjør det ikke særlig mer sympatisk. I tillegg har gamle sitater blitt trukket frem i lyset og hengt ut som problematiske - som når hun sa «hvis jeg ikke får en jente håper jeg en av guttene mine blir en trannie, for jeg har så mange kjoler og vesker som må bli satt pris på». I dag fremstår det idiotisk, men for over 10 år siden, da intervjuet skjedde, var ikke begrepet nødvendigvis sett på som nedsettende. 

At hun er frekk i intervjuer er det ingen tvil om. Irriterende også. Men - det er det mange menn og gutter som er også - og det mens de fremstår som «kule», «selvsikre» og «rocknroll». Det å være overlegen og kul i offentligheten, er kanskje mennenes privilegium. Når en kvinne gjør det, blir hun demonisert som en iskald heks. Blake Lively er kanskje ikke den nye Carrie og hun kan uten tvil jobbe med å fremstå som hakket mer sympatisk i møte med journalister. Spørsmålet er bare om den totale backlashen vi nå er vitne til hadde skjedd om hun var en mann. Akkurat det er jeg ikke helt sikker på. Men at hun er «den siste store filmstjernen», som Vogue hevder, er heller ikke sant. Det er det som podcasten EveryOutfit så betimelig poengterte Angelina Jolie som er.